Takker!

Fagbladet Journalisten har skrevet en omtale av document.no. En leser av nettsiden deres har skrevet et svar tilbake, som nok er det norske språkområdets sterkeste forsvarstale for en blogg til dato. 

Takker!

Skrevet av Gølin kringen, 25 september, 2009 - 17:06

Flere kommentarer fra samme leser

Hva vet Helge Øgrim om Documents gamle radikalere er på ville veger? Hva er det som tyder på at Documents linje er feil og på ville veger hva gjelder skepsisen til innvandring, integrering og asylpolitikk? Enten erkjenner man problemene med innvandringen, særlig fra islamske områder, eller så gjør man det ikke. Jeg må bare godta at Øgrim ikke ser den virkelighet som for meg virker så åpenbar. Jeg må godta det norske mediebildet som fortier og bagatelliserer den virkelighet jeg blir kjent med bl.a. gjennom Document. Jeg kan ikke gjøre stort med journalistenes arbeidsetikk. Dersom de ønsker å skjønnmale innvandringen i et utopisk håp om at multikulturalismen skal fungere i praksis, ja, så kan jeg forstå dem, men ut ifra den kunnskap jeg har tilegnet meg gjennom virkeligheten, bøker, Document, og noen internasjonale medier, er jeg svært skuffet over norske medier generelt og enkelte medier spesielt. Jeg mener de grovt forsømmer sin plikt som folkeopplysere. De siste tiders opptøyer i Sverige, ville med den normalitet som rådde for mindre enn tjue år siden, ført til førstesideoppslag i landets aviser og en pågående debatt i media.

Journalister som hausset opp Stoltenberg og AP under valgkampen (og etter, Dagbladets forside i dag er viet den nye landsfader – fremsatt av landsmoderen) og som oppførte seg uredelig mot Siv Jensen og Frp, må tåle at vi andre har et nettsted som Document. Dere må tåle at det finnes en blogg i dette landet som målbærer vanlige folks skepsis til det multikulturelle eksperimentet. Dere må tåle at Document som drives av noen få ildsjeler på idealistisk grunnlag, har en oppegående leseskare og en tillit blant sine lesere dere kan misunne dem. Vi som finner kunnskapen og vinklingen på Document interessant, må pent betale gjennom skatteseddelen for at de aviser vi har mistet all tiltro til, skal få millioner i pressestøtte. Kan ikke dere da som har befestet dere i disse statstøttede medier eller i journalisters fagblad tåle at noen få idealister har tatt på seg det ærefulle oppdrag å opplyse det norske folk om hva som faktisk skjer på vårt kontinent og i vårt kjære Kongerike?

Dere må erkjenne at mange har gått fullstendig trøtt av en presse som har fordekt, skjønnmalt og fortiet virkeligheten så altfor lenge. Mange har mistet tiltroen til media. Jeg ser det som et stort demokratisk problem at vi er havnet der vi er. Det er av uvurderlig betydning for et levende demokratis eksistens at vi har en presse som går makthaverne etter i sømmene. Like viktig er at betente samfunnsspørsmål diskuteres åpent og ærlig. Vi skal søke sannheten, ikke for enhver pris forsøke å tilsløre den. (Dere kvakk kanskje nå når jeg skrev ”sannheten” – dette er vitterlig blitt et ord det ikke er god kotume å bruke lenger fordi det visstnok skal finnes så uhorvelig mange av dem, sannheter altså). Hvem hadde trodd at et nettsted som Document skulle bli den fremste og langt på veg eneste målbærer av de beste tradisjoner i vårt land? Document forsvarer individets ukrenkelighet (altså ikke religioners eller ideologiers ukrenkelighet), Document evner å forsvare minoriteters rettigheter og er i så måte berettiget bekymret for den historie islam bærer med seg hva gjelder minoriteters rettigheter. Document setter kvinnesak i et historisk relieff man sjelden finner i media ellers. Kvinnespørsmål i media for øvrig er redusert til antall styreplasser i børsnoterte selskaper og om det er kvinnefrigjørende å bære hijab!

På Document kan vi som finner den ensidige vinklingen på konflikten i Midt-Østen, få en vinkling vi er tilbøyelig til å tro på. Når man har lest Benny Morris og Torkil Åmland, så blir medieynglingene Gilbert og Fosses budskap noe man ikke kan tolke som annet enn venstreekstrem Israel-fiendtlig propaganda.

Document forskusler ikke sine muligheter verken gjennom overdrivelser, stempling eller en skarp tone, slik Øgrim hevder. Det er ingen overdrivelse, det er ingen stempling eller spesielt skarpt å formidle den usminkede virkelighet. Rustad og Østlie har gjort et glimrende stykke journalistisk arbeid med Document. De gjør nå pionerens arbeid. De danner fortroppen i en bratt motbakke med sterk motvind, men vi som kommer hakk i hæl vil ta imot når det røyner som verst. Vi er mange tusen som går sammen med Rustad og Østlie!

Dere journalister kan stemple Document og oss lesere og de som kommenterer der så mye dere bare vil. Jeg tror imidlertid at innerst inne så kjenner Øgrim med vemod på det kall som journalistene lot fare, fordi ingen av dem ville stå alene å fortelle at keiseren ingen klær hadde. At Document gjør den ubehagelige jobb som Øgrims lesere – journalistene – har feilet så totalt å gjøre, må føles ribbende.

Jeg leser Document daglig. Document er blitt min ”dagsavis”. Document målbærer mange av de tankene jeg selv har på samfunnsutviklingen. Mine tanker om innvandring blir av et samlet pressekorps stemplet som rasisme og fremmedfrykt, her hos Øgrim er fremmedfrykten riktignok blitt idealistisk, men stemplingen føles ikke noe bedre for det. Jeg vet jeg ikke er rasist, men jeg orker ikke forsvare og diskutere på et slikt nivå. Jeg nekter å godta premissene for diskusjonen som media for øvrig legger opp til. Jeg er blitt for gammel til å bruke tid på å diskutere med mennesker som har en verdensanskuelse jeg selv hadde for 30 år siden. For mitt vedkommende har verden endret seg og da blir det meningsløst å utveksle tanker med mennesker som målbærer de tanker jeg fant riktige for decennier siden, den gang verden var ganske så annerledes.

Jeg vet ikke hva Øgrim legger i uttrykket ”avvikende meninger” men dersom han sikter til den øvrige presses meninger om Israel, islam og innvandring, håper jeg vi ikke får mange med såkalte avvikende meninger på Rustads nettsted. Jeg orker ikke å diskutere Midt-Østen med folk som kaller Israel en apartheid-stat, eller ensidig fordømmer byggingen av sikkerhetsgjerdet, et gjerde som har redusert terrorismen mot sivile israelere, både palestina-arabere og jøder, med over 90%. Jeg diskuterer gjerne Midt-Østen og mulige løsninger, men det må være med mennesker som er troverdige og kunnskapsrike. Det er ikke et ønske for meg som leser av Document at nettstedet skal oversvømmes av for eksempel anti-semittiske og kunnskapsløse kommentarer som man kan finne i kommentarspaltene flere steder, for eksempel på abc-nyheter. Her kan antallet kommentarer være mangedoblet Documents, men kvantitet har aldri vært et sikkert tegn på kvalitet!

Gjennom Document har jeg lært svært mye. Både Rustad, Østlie og de mange innsiktsfulle kommentarene gjør at jeg hver dag rydder tid til å lese Document. Jeg har anbefalt nettstedet til venner og bekjente og flere har takket meg for at jeg har gjort dem oppmerksom på et nettsted som med innsikt, kunnskap og rederlighet formidler den virkelighet de aner, men ikke finner beskrevet andre steder.

Jeg vil takke Documents ildsjeler for at dere er med på å skape et forum der sannheten forsøkes nås. Der analyser er innsiktsfulle. Der den frie debatt og det frie ord aktes høyt. Der rene anti-semitter ingen tilgang har i kommentarfeltene. Jeg kan være uenig med både Rustad og de som kommenterer, men jeg søker alltid å forstå hva som blir skrevet. Jeg er åpen for nye erkjennelser og det er fordi jeg i bunnen av min sjel har en dyp tiltro til disse menneskenes redelighet, og takker for kunnskapen de videreformidler.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre Øgrim og journalister i de store medier til å ta en kollegial og ærlig diskusjon om hvorfor Document ser ut til å lykkes der dere selv feiler? Hvorfor leser jeg Rustad med interesse og åpenhet, mens jeg leser Dagbladet og ser Dagsrevyen med øyne og ører som ikke tror det som blir servert? Det er ikke primært mitt problem at medie-Norge har mistet all tiltro i kontroversielle saker. Jeg tror det tar lang tid for norsk presse å bygge opp igjen den tillit som er så viktig for pressen. En tillit dere en gang hadde, men som dere aktet så lite. Det er imidlertid aldri for sent å snu! Absolutt ikke.

Med vennlig hilsen
Gølin Kringen

PS. Øgrim skal slippe å telle ordene i mitt innlegg.

To akser

 

 

En språklig vane, ved første øyekast en bagatell, kan få uoverskuelige politiske konsekvenser. Den kan utløse oseaner av kunstige problemstillinger og kamper som ikke kan vinnes, om sannheter som alle er falske. Uten at man legger merke til det, kan den språklige vanen påvirke og fordreie ideer og prosjekter til sin rake motsetning. Atter andre ideer og prosjekter lar seg ikke artikulere, fordi det språklige terrenget ikke gir plass til dem.

 

Et eksempel på en slik determinerende vane er oppdelingen i politisk høyre og venstre side. Ikke oppdelingen i seg selv, men at det bare finnes én høyreside og én venstre. Dette er et levn fra parlamentarismens opprinnelse, da man samarbeidet i blokker til høyre og venstre for ordstyreren. Det var før demokratiet og diktaturet skilte veier og ble til to konkurrenter.

 

Siden etableringen av USA har det vært nødvendig å skille mellom to høyresider og to venstresider; kort sagt to akser: Den ene demokratisk, altså liberal, og den andre diktatorisk, dvs. autoritær. På liberal høyreside finner man i norsk kontekst partier som Frp, Høyre og Venstre. På autoritær høyreside, derimot, står nazistene.

 

På liberal venstre er det opplagt å trekke frem Det Demokratiske Parti i USA. Danske SF beveger seg retorisk over fra autoritær til liberal akse i disse dager. Men i Norge finnes det ingen partier på den liberale venstresiden. Partiene på norsk venstreside er autoritære. Velgerne deres, derimot, er for de flestes vedkommende liberale. Det skal jeg komme tilbake til.

 

USA har en liberal høyre og venstre side. Kommunistiske diktaturer har også en høyre og venstre side. Men høyresiden i Sovjet var dødsfiende med høyresiden i USA (i tillegg til den venstre, selvfølgelig). Antipatien mellom aksene som sådan er den samme uavhengig av ”side”. Liberal venstre er ikke alliert med autoritær venstre. En sosial-liberal er ikke mer begeistret for kommunisme enn nazisme.

 

Den ene aksen, som er vår måte å omtale politikk på, har ikke plass til fire posisjoner, som oppdelingen i demokrati versus diktatur har medført. Derfor kompenserer vi ved å plassere diktaturene lengst ute på yttersidene, og det liberale demokratiet inne mot ”midten”. Men dermed påstår vi at hvis det blir ”for mye” liberal høyrepolitikk, så ender samfunnet i nazismen; og hvis det blir ”for mye” sosial-liberal politikk, så ender samfunnet i kommunismen. Det er det samme som å si at des mer staten krympes, des større blir den. Når staten er nesten forsvinnende liten, skal den ha overtatt hele samfunnet. Større individuelt ansvar blir forvandlet til mindre individuelt ansvar. Samlingen på én akse produserer altså bare meningsløsheter.

 

I det autoritære samfunnet er staten alt og individet ”ingenting”, dvs. det er uten rettigheter. I mange av verdens land er det slik i dag. Faktisk har det vært slik i alle land siden tidenes morgen. Det autoritære samfunnet er en forlengelse av stammesamfunnet. Som liberale demokrater betegner vi den formen ”primitiv” hvis den materielle standarden er lav. Men det er ikke i den materielle standarden det ”primitive” ligger, det er i selve styreformen. Derfor er autoritære samfunn ute av stand til å konkurrere med demokratier. Så snart den demokratiske innflytelsen dukker opp, vil forvandlingen bort fra det primitive ta fatt. Det liberale samfunnet vinner ved tiltrekning og oppslutning. Det autoritære holdes i hevd med vold.

 

De autoritære undertrykkerne rundt om i verden sitter derfor på lånt tid. Med mindre de klarer å rive ned den liberale aksen og den demokratiske samfunnsformen, selvfølgelig. Hvis de kan gå tilbake til én akse, den autoritære, vil fremtiden for deres makt være sikret. Derfor er det i de autoritæres interesse å fastholde samlingen på én. Like sikkert er det derfor i de liberales interesse å skille dem i to.

 

De liberale vil aldri ”vinne” over de autoritære, like lite som det moderne individet kan ”vinne” over det primitive. Hulemaleriene ble laget av folk som oss. Under det tillærte språket er vi analfabeter. Det moderne og det liberale kommer som tillegg. Men dette som de er tillegg til, vil alltid være der. Det vil alltid være en lengsel hos noen etter å miste seg selv og absorberes av et fellesskap. De to aksene er derfor kommet for å bli; de liberale kan ikke drømme om å foreta en samling på bare sin akse.

 

Det ligger i de liberales natur at ”bekjempelsen” av de autoritære ikke selv skal være autoritær. De liberale må ikke tilegne seg de autoritæres metoder, for så blir de selv autoritære. De liberale vil derfor alltid sky politisk vold. Dette gjør dem sårbare for nettopp trusler om politisk vold. Men de er bare sårbare så lenge de fremstår som fragmentert og alene overfor en kompakt autoritær fiende. Liberal akse er i dag bare et eneste rot, best illustrert av at et liberalt parti (Høye) hitler et annet liberalt parti (Frp), og altså bruker autoritære metoder. Ingen av de liberale partiene klarer å mobilisere motstand når de autoritære klinker glass med ideologiske sammensvorne i diktaturene.

 

Forestillingen om den ene aksen tvinger nemlig alle inn mot midten, for å komme lengst mulig bort fra yttersidene. Slik blir de liberale skviset sammen under trykket fra yttersidene. Det er ikke helt utenkelig at dette ”sentrumet” kan kollapse. 

 

Det første de liberale må gjøre for å slippe ut av denne fellen, er å definere seg selv klart og tydelig på sin egen akse, uten noen som helst forbindelse til de autoritære. Og den liberale høyresiden, som finnes i dag, og den venstre, som enda ikke eksisterer, må stå samlet. Det er ikke noen stor anstrengelse som skal til. Som sagt er de langt fleste velgerne på venstresiden liberale av sinnelag, men de er venstre-liberale, og de eneste ”venstre”-partiene er autoritære. Når det likevel er en kamp om midten kan de leve med det lille autoritære vedhenget. De kan pliktskyldig delta i den politiske voldens milde variant, og stemple meningsmotstandere som rasister eller sinnssvake (islamofobe), men de er ikke komfortable med det. Den harde kjernen av faktisk autoritære fellow travelleres er ikke større på ventresiden enn den er på Vigrid-høyre.

 

Derfor ligger alt egentlig til rette for etableringen av liberale venstrepartier. Som konkurrenter til Frp og som motstandere av alle former for politisk vold og undertrykkelse. Velgerne og ideene finnes; det eneste som sperrer veien er forestillingen om én politisk akse, hvor demokrati og tyranni, frihet og fengsel, blir fremstilt som ”grader av det samme”. 

Russere vader i fattigdom

Jyllands Posten har været med til en fest blandt "rige russere", der virkelig skal vise, at krisen ikke kradser derovre. 

Men er det noget, indslaget viser, så er det, at ingen steder kradser den så dybt, som i Rusland. Festen fortæller det hele. Tykke mænd med cigarer og ure i platina, som hentet ud af en Disney-karikatur. En smuk kvinde sidder på en Honda motorcykel med små, blå lamper omkring frontlygten. Små blå lamper? Hvad er de til? De koster måske 1 øre pr. styk direkte fra den kinesiske fabrik. Og damen er lækker på samme måde som prostituerede er lækre. Hun ser heller ikke særlig glad ud, hvad prostituerede heller ikke gør når de står på gaden. 

Reportagen er et eksempel på egentlig fattigdom. Dette er arvtagerne efter dem, der var smidige nok til ikke at fanges og deporteres. Dette er de konformes børn, de eftergivende, dem der aldrig hævede sin stemme i nogen retning. Rusland producerede større rigdom i begyndelsen af sin undertrykkelse, da der stadig var talenter tilbage. De mest hårdføre af dem overlevede. Men de efterlod ikke mange af sin type til de kommende slægter. Den menneskeart der overlever Kommunismen kan kunsten at gøre det forventede, leve op til clichéerne. Det er dårernes samfund, det nødvendige produkt af al autoritær ideologi.  

"Russere vader i rigdom", skriver JyllandsPosten. Hvilken rigdom er der tale om? Store ure, der koster ti øre at kopiere i Kina? Damer der keder sig på en Honda, og græmmes ved tanken om, at manden som køn er bukket under i Rusland? Hvad der i hvert fald forklarer, at landet er ved at halveres rent befolkningsmæssigt, med en fødselsrate på omkring 1.1. 

JyllandsPosten lever i 1982. Russerne er færdige. Ure er billige, kulsyre i billig hvidvin er endnu billigere, motorcykler på udlån og piger til leje - dette er et konkursbo, ikke en fest. Det er døden selv der holder after-party.