En språklig vane, ved første øyekast en bagatell, kan få uoverskuelige politiske konsekvenser. Den kan utløse oseaner av kunstige problemstillinger og kamper som ikke kan vinnes, om sannheter som alle er falske. Uten at man legger merke til det, kan den språklige vanen påvirke og fordreie ideer og prosjekter til sin rake motsetning. Atter andre ideer og prosjekter lar seg ikke artikulere, fordi det språklige terrenget ikke gir plass til dem.
Et eksempel på en slik determinerende vane er oppdelingen i politisk høyre og venstre side. Ikke oppdelingen i seg selv, men at det bare finnes én høyreside og én venstre. Dette er et levn fra parlamentarismens opprinnelse, da man samarbeidet i blokker til høyre og venstre for ordstyreren. Det var før demokratiet og diktaturet skilte veier og ble til to konkurrenter.
Siden etableringen av USA har det vært nødvendig å skille mellom to høyresider og to venstresider; kort sagt to akser: Den ene demokratisk, altså liberal, og den andre diktatorisk, dvs. autoritær. På liberal høyreside finner man i norsk kontekst partier som Frp, Høyre og Venstre. På autoritær høyreside, derimot, står nazistene.
På liberal venstre er det opplagt å trekke frem Det Demokratiske Parti i USA. Danske SF beveger seg retorisk over fra autoritær til liberal akse i disse dager. Men i Norge finnes det ingen partier på den liberale venstresiden. Partiene på norsk venstreside er autoritære. Velgerne deres, derimot, er for de flestes vedkommende liberale. Det skal jeg komme tilbake til.
USA har en liberal høyre og venstre side. Kommunistiske diktaturer har også en høyre og venstre side. Men høyresiden i Sovjet var dødsfiende med høyresiden i USA (i tillegg til den venstre, selvfølgelig). Antipatien mellom aksene som sådan er den samme uavhengig av ”side”. Liberal venstre er ikke alliert med autoritær venstre. En sosial-liberal er ikke mer begeistret for kommunisme enn nazisme.
Den ene aksen, som er vår måte å omtale politikk på, har ikke plass til fire posisjoner, som oppdelingen i demokrati versus diktatur har medført. Derfor kompenserer vi ved å plassere diktaturene lengst ute på yttersidene, og det liberale demokratiet inne mot ”midten”. Men dermed påstår vi at hvis det blir ”for mye” liberal høyrepolitikk, så ender samfunnet i nazismen; og hvis det blir ”for mye” sosial-liberal politikk, så ender samfunnet i kommunismen. Det er det samme som å si at des mer staten krympes, des større blir den. Når staten er nesten forsvinnende liten, skal den ha overtatt hele samfunnet. Større individuelt ansvar blir forvandlet til mindre individuelt ansvar. Samlingen på én akse produserer altså bare meningsløsheter.
I det autoritære samfunnet er staten alt og individet ”ingenting”, dvs. det er uten rettigheter. I mange av verdens land er det slik i dag. Faktisk har det vært slik i alle land siden tidenes morgen. Det autoritære samfunnet er en forlengelse av stammesamfunnet. Som liberale demokrater betegner vi den formen ”primitiv” hvis den materielle standarden er lav. Men det er ikke i den materielle standarden det ”primitive” ligger, det er i selve styreformen. Derfor er autoritære samfunn ute av stand til å konkurrere med demokratier. Så snart den demokratiske innflytelsen dukker opp, vil forvandlingen bort fra det primitive ta fatt. Det liberale samfunnet vinner ved tiltrekning og oppslutning. Det autoritære holdes i hevd med vold.
De autoritære undertrykkerne rundt om i verden sitter derfor på lånt tid. Med mindre de klarer å rive ned den liberale aksen og den demokratiske samfunnsformen, selvfølgelig. Hvis de kan gå tilbake til én akse, den autoritære, vil fremtiden for deres makt være sikret. Derfor er det i de autoritæres interesse å fastholde samlingen på én. Like sikkert er det derfor i de liberales interesse å skille dem i to.
De liberale vil aldri ”vinne” over de autoritære, like lite som det moderne individet kan ”vinne” over det primitive. Hulemaleriene ble laget av folk som oss. Under det tillærte språket er vi analfabeter. Det moderne og det liberale kommer som tillegg. Men dette som de er tillegg til, vil alltid være der. Det vil alltid være en lengsel hos noen etter å miste seg selv og absorberes av et fellesskap. De to aksene er derfor kommet for å bli; de liberale kan ikke drømme om å foreta en samling på bare sin akse.
Det ligger i de liberales natur at ”bekjempelsen” av de autoritære ikke selv skal være autoritær. De liberale må ikke tilegne seg de autoritæres metoder, for så blir de selv autoritære. De liberale vil derfor alltid sky politisk vold. Dette gjør dem sårbare for nettopp trusler om politisk vold. Men de er bare sårbare så lenge de fremstår som fragmentert og alene overfor en kompakt autoritær fiende. Liberal akse er i dag bare et eneste rot, best illustrert av at et liberalt parti (Høye) hitler et annet liberalt parti (Frp), og altså bruker autoritære metoder. Ingen av de liberale partiene klarer å mobilisere motstand når de autoritære klinker glass med ideologiske sammensvorne i diktaturene.
Forestillingen om den ene aksen tvinger nemlig alle inn mot midten, for å komme lengst mulig bort fra yttersidene. Slik blir de liberale skviset sammen under trykket fra yttersidene. Det er ikke helt utenkelig at dette ”sentrumet” kan kollapse.
Det første de liberale må gjøre for å slippe ut av denne fellen, er å definere seg selv klart og tydelig på sin egen akse, uten noen som helst forbindelse til de autoritære. Og den liberale høyresiden, som finnes i dag, og den venstre, som enda ikke eksisterer, må stå samlet. Det er ikke noen stor anstrengelse som skal til. Som sagt er de langt fleste velgerne på venstresiden liberale av sinnelag, men de er venstre-liberale, og de eneste ”venstre”-partiene er autoritære. Når det likevel er en kamp om midten kan de leve med det lille autoritære vedhenget. De kan pliktskyldig delta i den politiske voldens milde variant, og stemple meningsmotstandere som rasister eller sinnssvake (islamofobe), men de er ikke komfortable med det. Den harde kjernen av faktisk autoritære fellow travelleres er ikke større på ventresiden enn den er på Vigrid-høyre.
Derfor ligger alt egentlig til rette for etableringen av liberale venstrepartier. Som konkurrenter til Frp og som motstandere av alle former for politisk vold og undertrykkelse. Velgerne og ideene finnes; det eneste som sperrer veien er forestillingen om én politisk akse, hvor demokrati og tyranni, frihet og fengsel, blir fremstilt som ”grader av det samme”.
Ingen kommentarer:
Send en kommentar